You are currently browsing the monthly archive for januar, 2007.
En mann gikk forbi to steinhuggere. Han spurte den første hva han gjorde: “Jeg hogger stein!” Mannen gikk videre, og spurte den andre: “Hva driver du med?” Svaret lød: “Jeg bygger en katedral!”
I kveld var jeg på innflytningsfest hos gutta i Koldrups vei. Det var veldig kjekt. På et av romma hang det en dobbelside fra et gammelt Vårt Land. Jeg merka meg en setning: “Ikke bli deprimert om du er 24 år og ikke har kjæreste” Jeg som er 32 år og ikke har kjæreste, har med andre ord god grunn til å bli deprimert?!! Jeg er jo gått ut på dato med 8 år!!!
Han som hogde stein var misfornøyd med arbeidsforholdene. Arbeidets hensikt hadde mistet sin glans og betydning, ja han tenkte gjerne ikke på hensikten i det hele tatt, fordi han ble så opptatt med alt som kunne vært bedre. Han som bygde en katedral (hvis du er lavkirkelig -les bedehus) kunne gjerne ønske arbeidsforholdene hadde vært annerledes han også, men uansett kunne han glede seg over å få bygge noe flott og meningsfullt.
Mannen som ble intervjuet i avisen prøvde å nedfokusere behovet for å finne noen å dele livet med. Samtidig gav han tips om hvordan du kunne få deg kjæreste… Et av tipsene virka litt bra: “Hvis du ber ei jente ut, og ho ikke har tid de 10 neste åra, da bør du ta hintet!!!” Jeg er ikke så flink med hint, hverken positive eller negative, men jeg tror jeg ville tatt det hintet!
Paulus skulle ønske at folk var som han (sannsynligvis enslig), med unntak av hans lenker. Jeg skulle vel ikke ønske at folk var som meg (selv om min sivilstand er som Paulus sin), men jeg vil gjerne lære av Paulus. Så kan kanskje også jeg si når folk spør hva jeg gjør: “Jeg bygger en katedral!” Både her i Norge og i Bolivia.
Mitt liv er ganske så sterkt prega av janteloven… Jeg kjenner på begrensninger på mange felt. Men ofte har det sin rot i virkeligheten og ikke i falsk beskjedenhet. Et av disse feltene er smalltalks (…og engelsk). Jeg satt på bussen i går for eksempel, inn kommer det ei jente jeg kjenner fra en jobb jeg har hatt. Ho var veldig lett å prate med på jobb. Nå var det gått lang tid siden jeg hadde sett ho, og da var jeg veldig glad for at vi hadde en felles interesse, nemlig Sør-Amerika. Praten gikk ganske greit, men jeg kjente at jeg begynte å gå tom for ting å snakke om. Da var jeg fremme der jeg skulle av… Puh! Ingen pinlige pauser!
Jeg irriterer meg litt på dette her.Trivelige folk. Folk du har lyst til å holde kontakten med, åsså blir samtalen seigere og seigere som sirup, inntil den stopper heilt opp. Jeg har lite til overs for Gerd Liv Valla, men ho brukte en huskelapp når ho var hos Skavlan. En huskelapp skrevet i handa… Dette er en ide jeg har vurdert å kopiere. Men hvilke stikkord er gode å ha med seg til en slik smalltalk?? Forslag mottas med takk!! Dette er jeg nødt til å bli bedre på i løpet av det nærmeste året! Når det gjelder gode ’smalltalk’ere’ kjenner jeg noen virkelig gode (gjør du?). Forsåvidt kjenner jeg noen ‘longtalk’ere også, men det blir en helt annen sak
I kveld rusla jeg hjem fra Åsensvingen. Eirik og Marian var barnevakt og jeg fikk være tredje hjulet på vogna noen timer.. Også på veien til Fjellhaug. Det er fantastisk å ha venner som dere, jeg kommer til å savne dere helt til dere kommer til Sør-Amerika dere og!!
På veien hjem gikk jeg å fryda meg over hvor flott vinteren egentlig er.
Måtte det bare vare!
Nå er det offisielt – jeg reiser til Bolivia 1 Februar 2008. Det er rart å tenke tilbake siden første gang jeg kjente kallet til å reise ut som misjonær!! Jeg satt på et teltmøte på Sørlandet en plass -kallet pressa på og jeg måtte si ja! Det gikk noen måneder også kallte pappa inn til familieråd (ikke en ukentlig foreteelse i vår familie sånn som i reklamen for å si det sånn). Spørsmålet var om noen ville ta over familiebedriften.En etter en svarte mine søsken nei. Så satt jeg der, 17 år med lyst til å bli sivilingenør og overta firmaet, men med et kall til å reise ut…. Jeg sa nei… til firmaet, jeg og.
Men så gikk det noen år, gradvis forsvant kallet.. Jeg blei lærer i stedet. En kveld sto en av mine elever på døra og sa at ho trodde jeg skulle reise ut som misjonær… Jeg lo inni meg, det var jeg ferdig med trodde jeg. Men like gradvis som kallet forsvant, like gradvis kom det tilbake. Resultatet ble 3 og 1/2 år til på skolebenken(ett år igjen nå…) Men i dag på Sør-Amerika-samling hos Margrethe og Andreas Bakke kunne det for første gang sies offisielt at jeg reiser ut til Bolivia 1 februar 2008. Kjente meg glad over å kunne fortelle det -og jeg gleder meg!
Det er snart bare 1 år til… Må si det er litt skummelt å tenke på. Føler ikke alltid det er så naturlig å omtale meg sjøl som “Lille meg”, men inni meg føler jeg det sånn med tanke på den store oppgaven! Skummelt å reise ut aleine og, men… Uansett gleder jeg meg til å reise, for Gud har lovet å være med.
I 6-7 måneder blir jeg boende i Cochabamba for å lære spansk – 4 timer daglig i tre perioder på 2 måneder, med 2 ukers ferie mellom hver periode. Ellers vil jeg bare si om noen skulle kjenne på lyst til å komme på besøk -velkommen!!
To be contiued..
I dag har jeg gjort noe spennende, eller rettere sagt spinnende. Jeg har vært på spinning på Sats klokka 06.40-07.40. Maren dro meg med og jeg trengte et puff for å trene litt mer, og i hvertfall for å stå opp så tidlig. Nå har klokken passert 13.00 og jeg er i sjelden godt humør, meget fornøyd med dagen så langt og full av overskudd. For å si det sånn – det er lenge siden. Gleder meg til resten av dagen, ikke fordi det skjer noe spesielt, men rett og slett fordi dagen har vært så bra så langt.
Faktisk var jeg så fornøyd med treninga når vi spiste frokost 07.40 på Sats, at jeg tok melk til frokostblandinga – for meg sier det en hel del! I morra er det squash og neste tirsdag er vi i gang igjen.. hm, registrerer atKnudi er meget skeptisk! Kanskje ikke så rart, men fordomsfrihet er en umulig tilstand i de fleste sammenhenger.
Jeg hørte for ganske lenge siden et utsagn som jeg ikke har glemt: “Vi har ikke tid til å lese gode bøker…” Jeg stussa over dette utsagnet. Ikke tid til gode bøker -de kristne har blitt kalt lesere i tidligere tider. Vårt problem er vel at vi ikke leser nok, at vi leser alt for lite! Sant nok, det tror jeg vedkommende som kom med utsagnet også mente, men det var ikke hans poeng. Utsagnet stoppet nemlig ikke der, men fortsatte slik: “… vi har bare tid til å lese de beste!!” Det synes jeg er en god formulering. Hvis vi skal lese alle gode bøker får vi ikke tid til annet, skal vi lese de beste bøkene blir utvalget mindre, men utbytte større!
Spørsmålet blir da hvilke bøker som er de beste. For min egen del leser jeg bøker jeg synes er gode mange ganger! Faktisk begynte jeg på “Våre lamper slokner” i går kveld, jeg tror det må være for tiende gang. Sjøl om jeg kan storyen utenat og delvis mange av dialogene også får jeg noe hver gang! For meg er Johan Filip Løvgren den romanforfatteren som har gitt meg klart mest. Jeg har lest bøkene hans mange ganger og det er ingen romanforfatter jeg kan anbefale så sterkt! Men når jeg har lest hans bøker, og vil definere disse som blant de beste, kan det være interessant å spørre deg hvilke bøker/forfattere du regner som de beste?
Ps! trenger du å låne en Løvgren-bok så bare si i fra! De er best når de blir lest, og ikke når de står i hylla til pynt!
Jeg ser på tilbakemeldingene(manglende sådan) at bloggen ikke består av så mange kommentarer…enda! Hvordan liker du den nye bloggen? Ting du savner her? Legg igjen en kommentar og jeg skal se hva jeg kan klare! Spesielt utfordrer jeg denne karen!!
I dag har jeg blitt stoppa opp av to setninger uttalt av to forskjellige personer. Jeg vet ikke om de var ment for å ramme meg, men de opplevdes som Guds hammerslag på mitt hjerte. Faktisk som om Gud brukte slegge.. Resultatet ble i allefall at jeg blei skremt. Skremt fordi jeg er redd jeg er i ferd med å bli en Demas. Demas som blei liggende etter på veien, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden! Da skapes det et rop i mitt hjerte, et åndelig liv som er i ferd med å dø, roper til Han alene som kan gi liv: “Herre frels!”
I høst har vi til stadighet hørt om en politimann som er tiltalt for å ha kjørt med promille.. Absurd, han som skal kunne loven, og sørge for at vi overholder den, har selv brutt den -grovt.. Jeg har syns synd på denne politimannen, ikke fordi jeg forsvarer det han har gjort, men fordi jeg kjenner meg igjen i han. Jeg er et Kristi brev til verden, som Guds sendebud. Jeg skal kunne Loven, og til alle som lever med og uten Gud skal jeg holde budene fram slik at menneskene lever etter dem, åsså bryter jeg dem selv -grovt. Jeg skjems! Men mest overfor mennesker som registrerer hvor svak jeg er! ‘Tenk du skal ut som misjonær, også er du slik!’ Jeg forstår deg hvis du tenker slik! Du skal vite at jeg har sagt til meg selv: “Hvis du virkelig tenker på hva som gavner Guds rike så hadde du tatt steget opp til Hovedkontoret og sagt: ‘Beklager jeg må trekke meg som misjonær!” Men jeg våger ikke! Jeg har sagt til så mange at jeg skal ut, tenk hvor ‘flaut’ å trekke seg! Men samtidig tror jeg at det er en motstander som visker meg ting i øret! Om jeg enn er svak, så er Gud sterk. Om jeg ikke egner meg som misjonær, om jeg knapt kan kalle meg en kristen så står hans Ord fast: “Gå derfor ut!” Hvorfor fordi Jesus sier: “Meg er gitt all makt!” Om jeg er svak, så har han all makt.
Hvorfor kristenlivet mitt har blitt slik? Jeg skal svare ærlig, nettopp fordi jeg ikke vil at det samme skal skje deg, eller for at du skal stanse opp å se hva som kanskje er i ferd med å skje også i ditt liv. Det er flere grunner, men jeg skal ta de to viktigste. For det første og det viktigste: Det personlige andaktslivet! Jeg er B-menneske, sliter med å legge meg tidlig, trøtt om morran, vil være sosial i skoletida, har lite tid for meg sjøl, er med på veldig mange ting! Resultat: Andaktslivet har tørka ut. Jeg går ofte på møter, jeg bruker mye av tida i døgnet til å studere teologi, samtaler mye om kristne ting, men den viktigste plassen aleine ved Jesu føtter har blitt forsømt. Det blir sykdomstegn i kristenlivet. Jo mere man blir sultefora, jo mindre sultent blir det åndelige livet på åndelig mat. Bitterhet, likegyldighet, skitne tanker, ja synd på alle vis får spillerom i livet! Det står om livet! Og før eller seinere vil det åndelige livet dø. Selv om fasaden kan være på plass(eller slå dype sprekker). Jesu talte om fariseerne at de var som hvitkalka graver, fine å se til i det ytre, men innvendig var de fulle av dødningeben. Kjære Jesus, frels meg!
For det andre: Synden. Når livet, og gjerne også kristenlivet, går på tverke, så sniker det seg så lett inn så mange unnskyldninger. Åsså er man begynt å unnskylde synden. Man begynner snart å forsvare sin rett til å synde, og snart er det ikke lenger synd det man tidligere erkjente som synd. Men resulatet er at synden sprer død. Så kan synden synes forlokkende. Kristian Fagerli snakka om synd med sukker på. Synda blir mindre syndig når man har en grunn til å synde, når man kan kaste ansvaret på andre. Slik har det vært fra tidenes morgen. Adam skyldte på Gud for at han åt i Paradiset: “Kvinne du gav meg, fristet meg, og jeg åt.” Adam mente det var Guds skyld at han selv syndet. Djevelen veit å bruke alle midler for drepe gudslivet i oss. Han lykkes ofte, med mange!
Moses ville heller lide ondt sammen med Guds folk, enn en kortvarig nytelse av synden. Det kan være tungt å være en kristen, det kan koste – ofte mye! Og synden har en nytelse -en kortvarig nytelse, men dog en nytelse. Sukkeret narrer mange, og det har narra meg stygt, så altfor mange ganger. Hos Saul førte synden til at gudslivet døde ut. Ikke bare døde det ut, men Gud så at dette gudslivet ville aldri kunne bli gjenopprettet. Selv om Sauls levetid ikke var ute, så var hans nådetid ute. Jeg er så redd at det samme kan skje med meg, at jeg en dag lever på jorden med et tapt gudsliv og Gud ser at det ikke lenger er noe poeng i å kalle, fordi han ser at det ikke er rom for omvendelse i mitt liv!
Jeg har vært ærlig med dere! Kanskje for ærlig, men jeg skriver dette fordi jeg er redd for meg selv. Og har du det likt, så er det slettes ingen trøst. Til deg vil jeg si: Du er i stor fare! Les din bibel, be til din Far som er i himmelen, at han må gripe inn i livet ditt. Oppsøk andre som kan hjelpe deg på himmelveien, om de vil huske deg i sine bønner har du fått noen voldsomme støttespillere. Lytt til det budskapet som kan berge din sjel for evig. Om du som leser dette kunne be også for meg når Gud minner deg om det, så hadde jeg vært uendelig takknemlig!
I går var jeg så heldig å få komme til Krokliveien på pizza og tale-på-data-møte. Takk Idar, det gjorde godt å komme sammen og lytte til Livets ord. Men det var noe som Hans Erik Nissen sa som jeg vil dele med dere alle, og knytte noen tanker til.
I de gamle beduiner-samfunnene(samfunn som levde av dyrehold, og vandret fra sted til sted, der de eldste hadde enorm respekt) måtte du vente ved teltåpningen hvis du skulle snakke med en eldste. Hvis han fortsatte med å kikke i bakken etter å ha forstått at noen ville snakke med ham, var det bare en ting å gjøre, nemlig vente. Hvis han derimot løftet ansiktet, og vendte seg mot den som kom, var det et signal på at nå var han rede til å samtale. Dette er utgangspunktet(kanskje noen vil si et eksempel på spørsmålet om hva som kom først, høna eller egget?) for det vi leser i 4 Mos 6,24-26, der Herren talte til Moses om hvordan de skulle velsigne Israels barn.
Uttrykk som “la sitt ansikt lyse over deg” og “løfte sitt åsyn på deg” er flotte. Men det er ikke så enkelt å forstå hva de innebærer med en gang. Vi kan bruke ord og uttrykk som ‘et mørkt ansikt’, og da ikke betydningen av farge, men som beskrivelse for innstillingen til den det gjelder. Et ansikt som ‘lyser’ utstråler derimot varme, vennlighet, kjærlighet og omsorg. Guds ansikt lyser over hans barn, Han er Lys og gir Lys! Det står en annen plass om de troende at “de så opp til ham og strålte av glede, deres ansikt rødmet ikke av skam.” En som tror på Gud, kan saktens gjøre ting som får en til å rødme og skamme seg. Men i den daglige omvendelsen ligger det noe grunnleggende som tar bort rødmen og skammen, og erstatter det med en strålende glede. Jeg får bekjenne mine synder til Ham, og vite at de er tatt bort i fra meg, de er sonet og hverken skyld eller skam hviler lenger på meg! I møte med Ham som løfter sitt åsyn på meg, kan jeg løfte mitt blikk, se på Ham og stråle av glede.
I Luk 18 hører vi om tolleren som stod langt borte, han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, står det. Hans synd var stor, i tanker gjerninger og ord. Men i møte med Guds lov så han ikke annen utvei enn å bekjenne sine synder og be om syndenes forlatelse. Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Det er ikke sikkert hans blikk var blitt løftet opp der han gikk, synden setter sine spor i oss. Men overfor Gud kunne han løfte sitt ansikt og stråle av glede, uten å rødme av skam. Han var rettferdiggjort – rett ferdig gjort i Guds øyne. Herrens ansikt lyste over han, Herren var han nådig. Herren hadde løftet sitt åsyn på ham og gitt fred. Guds fred, en fred som overgår all forstand. Han hadde fred med Gud og Guds fred.
En dag skal vi få møte Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, vi skal møte GUD, se Han ansikt til ansikt og vi skal skue Hans åsyn!
Jeg vil ikke umiddelbart forlate weblogg. Der er det noen innlegg jeg håper kan få ligge ute på verdensveven en stund til. Trenger du et lite andaktsord å lese, eller bare vil bla litt i det jeg tidligere har skrevet(kanskje for mye å håpe det men..), her er i allefall lenken til deg som vil det. Når jeg vet hvordan jeg lager en direkte-post på siden her, kommer det der i stedenfor denne posten.
Siste kommentarer