HANS ÅSYN!

I går var jeg så heldig å få komme til Krokliveien på pizza og tale-på-data-møte. Takk Idar, det gjorde godt å komme sammen og lytte til Livets ord. Men det var noe som Hans Erik Nissen sa som jeg vil dele med dere alle, og knytte noen tanker til.

I de gamle beduiner-samfunnene(samfunn som levde av dyrehold, og vandret fra sted til sted, der de eldste hadde enorm respekt) måtte du vente ved teltåpningen hvis du skulle snakke med en eldste. Hvis han fortsatte med å kikke i bakken etter å ha forstått at noen ville snakke med ham, var det bare en ting å gjøre, nemlig vente. Hvis han derimot løftet ansiktet, og vendte seg mot den som kom, var det et signal på at nå var han rede til å samtale. Dette er utgangspunktet(kanskje noen vil si et eksempel på spørsmålet om hva som kom først, høna eller egget?) for det vi leser i 4 Mos 6,24-26, der Herren talte til Moses om hvordan de skulle velsigne Israels barn.

Uttrykk som “la sitt ansikt lyse over deg” og “løfte sitt åsyn på deg” er flotte. Men det er ikke så enkelt å forstå hva de innebærer med en gang. Vi kan bruke ord og uttrykk som ‘et mørkt ansikt’, og da ikke betydningen av farge, men som beskrivelse for innstillingen til den det gjelder. Et ansikt som ‘lyser’ utstråler derimot varme, vennlighet, kjærlighet og omsorg. Guds ansikt lyser over hans barn, Han er Lys og gir Lys! Det står en annen plass om de troende at “de så opp til ham og strålte av glede, deres ansikt rødmet ikke av skam.” En som tror på Gud, kan saktens gjøre ting som får en til å rødme og skamme seg. Men i den daglige omvendelsen ligger det noe grunnleggende som tar bort rødmen og skammen, og erstatter det med en strålende glede. Jeg får bekjenne mine synder til Ham, og vite at de er tatt bort i fra meg, de er sonet og hverken skyld eller skam hviler lenger på meg! I møte med Ham som løfter sitt åsyn på meg, kan jeg løfte mitt blikk, se på Ham og stråle av glede.

I Luk 18 hører vi om tolleren som stod langt borte, han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, står det. Hans synd var stor, i tanker gjerninger og ord. Men i møte med Guds lov så han ikke annen utvei enn å bekjenne sine synder og be om syndenes forlatelse. Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Det er ikke sikkert hans blikk var blitt løftet opp der han gikk, synden setter sine spor i oss. Men overfor Gud kunne han løfte sitt ansikt og stråle av glede, uten å rødme av skam. Han var rettferdiggjort – rett ferdig gjort i Guds øyne. Herrens ansikt lyste over han, Herren var han nådig. Herren hadde løftet sitt åsyn på ham og gitt fred. Guds fred, en fred som overgår all forstand. Han hadde fred med Gud og Guds fred.

En dag skal vi få møte Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, vi skal møte GUD, se Han ansikt til ansikt og vi skal skue Hans åsyn!

Veien til mitt arkiv!

Jeg vil ikke umiddelbart forlate weblogg. Der er det noen innlegg jeg håper kan få ligge ute på verdensveven en stund til. Trenger du et lite andaktsord å lese, eller bare vil bla litt i det jeg tidligere har skrevet(kanskje for mye å håpe det men..), her er i allefall lenken til deg som vil det. Når jeg vet hvordan jeg lager en direkte-post på siden her, kommer det der i stedenfor denne posten.