For vi vet at… Memento mori

På badet henger det en kalender jeg har fått av Familien Stensland – takk!. Der er mine nærmeste slektninger og venners fødselsdager innskrevet. For hver måned er det et nytt “visdomsord”. Jeg skal vel innrømme at jeg ikke har blitt så mye visere av de fleste enda. Men i kveld leste jeg ordene for denne måneden igjen, og de fikk meg til tenke litt videre. “For vi vet at livet er kort, prøv derfor å glede andre i dag!”

I går ringte mitt søskenbarn og fortalte om en nabo som hadde sagt som så: “Tenk om jeg dør i morra?” Neste dag døde denne mannen, drukna. Livet er kort! Denne mannen hadde levd ganske lenge, men det kunne vært mange år igjen av hans liv. Men hans dager var talte. Livet er kort, men evigheten er uendelig. For ikke så lenge siden satt jeg i en stor idrettshall og hørte en tale. Den som talte holdt fram en 10-års kalender. Den var nå utgått. Evigheten er lengre enn denne svære idrettshallen full av unike 10-årskalendre. Uendelig mye lengre! Livet er kort.For vi vet at… Vet vi at Livet er kort? Ja, hvis vi tenker etter så. Og sammenligner! Men lever vi livet slik?

Memento mori er en latinsk frase som kan oversettes til «Husk, du skal dø».Etter tradisjonen stammer uttrykket fra en skikk i det gamle Roma. Når en general eller hærfører vendte hjem etter en betydelig seier, ble han ofte av senatet bevilget et triumftog; den høyeste æresbevisning som kunne bli noen romersk borger til del. Han holdt da sitt inntog gjennom byen frem til Forum Romanum, stående i en stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. Triumftoget bestod ellers av hans tropper, fornemme krigsfanger og krigsbytte. På vognen, bak triumfatoren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å minne herren om at han var dødelig, ved å hviske «Memento mori» i øret på ham: “Husk, du skal dø”

Livet kan være fantastisk, livet kan være tragisk, livet kan være på det jevne! Men livet er kort! Å glede andre er viktig, men det er en ting som er viktigere. Ombord i fly får du hver eneste gang påminnelsen om at man skal ta på sin egen oksygenmaske ved et trykkfall i kabinen før man hjelper andre. I evighetsperspektiv trenger vi selv å sikre oss Livet, før vi virkelig kan være til hjelp og glede for andre!

“Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Joh 17,3 For vi vet at livet er kort! Husk du skal dø! Men i dag er det nåde å få hos den eneste sanne Gud! Den nåde har Jesus Kristus sørget for, nåde for hver den som trenger det evige LIVET! Tro ham, stol på ham, lev livet sammen med ham! Da blir døden en vinning! Tenk da skal jeg få være med ham for evig! For vi vet at livet er kort! Husk du skal dø! Men i Kristus blir døden vendt til seier, sorgen til glede – for evig!

Nøkkelknippet!

Jeg har fra tid til annen fått kommentarer på mitt nøkkelknippe! Det har til tider vært svært så innholdsrikt. Nå skal jeg være den første til å innrømme at mye av årsaken ligger i min latskap. I steden for å gå hjem etter nøkkelen jeg har bruk for, har jeg alle med meg  – alltid. For noen uker siden solgte jeg leiligheten min, da forsvant det mange nøkler – på en god måte. De fikk andre eiere (det skal sies at jeg fikk nye nøkler til leiligheten på Fjellhaug)! I dag ble Irene en sykkel rikere, og jeg ble kvitt noen nøkler til! Det er rart å tenke på, men etter som nøkkelknippet minker nærmer dagen seg for at jeg kan nøye meg med husnøkkelen hjemme hos mamma og pappa! Den dagen kommer, nærmere bestemt 17 desember, da jeg ikke har andre nøkler igjen. Bilnøklene tar Trygve seg av, nøklene til Fjellhaug blir returnert, og den nøkkelen jeg ikke vet hva er til(!!) graver jeg ned en lur plass!

Når det bare er en nøkkel igjen på nøkkelknippet mitt har jeg 1 1/2 måned igjen i Norge. I militæret hadde vi dimmelenke, lenka blei et ledd kortere per dag. Nøkkelknippet mitt kan neppe kalles en paralell, men en viss likhet er det å spore.  Jeg gleder meg til det bare er en nøkkel igjen! Kanskje går jeg til det drastiske skrittet å gi den også tilbake til eierene. Da er jeg uten nøkler, uten et eneste sted å låse meg inn!

Men den dagen sitter jeg i såfall på et fly, et fly som fører meg til et helt annet kontinent. Til et land som ikke veit hva TrioVing er. Men jeg er ganske overbevist om at det finnes nøkler også der!

Men jeg kjenner en som eier en nøkkel som for alltid vil overgå de nøkler jeg måtte disponere. “Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.” Joh. Åp. 3,7b-8. Tenk, det er satt foran meg en åpnet dør. Ikke på grunn av tillit til mitt gode liv og vandel. Nei, det står at han kjenner mine gjerninger, og de er ikke tillitvekkende. Men det er ikke på grunn av meg døren står åpen, det er på grunn av ham. Tenk jeg får holde fast på han, han som har satt foran meg en åpnet dør! Nøkkelknippet mitt minker, men hans nøkkel den blir ikke borte!