Jeg har fra tid til annen fått kommentarer på mitt nøkkelknippe! Det har til tider vært svært så innholdsrikt. Nå skal jeg være den første til å innrømme at mye av årsaken ligger i min latskap. I steden for å gå hjem etter nøkkelen jeg har bruk for, har jeg alle med meg  – alltid. For noen uker siden solgte jeg leiligheten min, da forsvant det mange nøkler – på en god måte. De fikk andre eiere (det skal sies at jeg fikk nye nøkler til leiligheten på Fjellhaug)! I dag ble Irene en sykkel rikere, og jeg ble kvitt noen nøkler til! Det er rart å tenke på, men etter som nøkkelknippet minker nærmer dagen seg for at jeg kan nøye meg med husnøkkelen hjemme hos mamma og pappa! Den dagen kommer, nærmere bestemt 17 desember, da jeg ikke har andre nøkler igjen. Bilnøklene tar Trygve seg av, nøklene til Fjellhaug blir returnert, og den nøkkelen jeg ikke vet hva er til(!!) graver jeg ned en lur plass!

Når det bare er en nøkkel igjen på nøkkelknippet mitt har jeg 1 1/2 måned igjen i Norge. I militæret hadde vi dimmelenke, lenka blei et ledd kortere per dag. Nøkkelknippet mitt kan neppe kalles en paralell, men en viss likhet er det å spore.  Jeg gleder meg til det bare er en nøkkel igjen! Kanskje går jeg til det drastiske skrittet å gi den også tilbake til eierene. Da er jeg uten nøkler, uten et eneste sted å låse meg inn!

Men den dagen sitter jeg i såfall på et fly, et fly som fører meg til et helt annet kontinent. Til et land som ikke veit hva TrioVing er. Men jeg er ganske overbevist om at det finnes nøkler også der!

Men jeg kjenner en som eier en nøkkel som for alltid vil overgå de nøkler jeg måtte disponere. “Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.” Joh. Åp. 3,7b-8. Tenk, det er satt foran meg en åpnet dør. Ikke på grunn av tillit til mitt gode liv og vandel. Nei, det står at han kjenner mine gjerninger, og de er ikke tillitvekkende. Men det er ikke på grunn av meg døren står åpen, det er på grunn av ham. Tenk jeg får holde fast på han, han som har satt foran meg en åpnet dør! Nøkkelknippet mitt minker, men hans nøkkel den blir ikke borte!