Når tunge tårer faller på begge mine kinn, For hjertet er så syndig og urent er mitt sinn. Kan jeg en kristen være i denne sjelenød? Er håpet mitt kun falskhet og troen kald og død?

Når hellighet og gudsfrykt er bare drømmeri, Jeg makter ei alvorlig å tro meg frelst og fri, Men si meg, Kan jeg være en kristen likevel? Vil engler bort meg bære i livets mørke kveld?

Når Bibelen er lukket og bønneveien stengt, Og frydesangens harpe med klage bort er hengt. Jeg er så redd jeg lever i tomt bedrageri, Og at min bortgang blir Guds dom til evig tid.

Å leve Gud til ære min største smerte er. Fordi jeg alt for lite har Frelseren fått kjær. Men er jeg da en kristen? Mitt liv er helst en skam, Jeg som på jord skal lede til korset andre fram.

Jeg kunne synge lenge om ufullkommenhet. Om liten tro og iver og kjølnet kjærlighet. Så ut fra alt mitt eget er håpet slukket ut. Om evig liv og salighet i himmelen hos Gud.

Men hør du sjel som engstes, for alt mislykket er, Det er jo nettopp slike som Frelseren har kjær. For deg han led og døde og oppsto tredje dag. Så du i ham skal eie Guds fulle velbehag.

Til slutt så vil jeg synge om hvem en kristen er, Som har sin sak i orden og håpets stjerne bær. Det er de arme synd`re som bruk for nåde har. De er for Gud så rene som han som korset bar.