Solnedganger!

Jeg har alltid vært fasinert av solnedganger! Hjemme om sommeren gikk sola ned bak Musekollen i ti-tida. Og jeg synes det var like fint hver kveld. Men å se solnedgangen i en millionby har jeg ikke gjort så mange ganger. Men her i Cochabamba (cbba) ser jeg den hver kveld det ikke er helt grått! Og jeg blir mer og mer fasinert av solnedganger! Fantastisk flotte er de ihvertfall, og det er et eller annet som sier meg at selv om jeg har vært her snart 3 uker kommer jeg til å se mange som er enda flottere enn de jeg allerede har sett! For ikke å snakke om når det lyner…!

Men livet her består ikke bare i solnedganger eller lyn og torden! Hver ukedag er det altså spansk som står på programmet. Jeg er en rastløs person, og å sitte i fire klokketimer med en ti minutters break midt i, tar på min tålmodighet. Min bolivianske språklærer har vel aldri hatt en elev som ser så mye på klokka på mobilen:) På mandag er det min første del-eksamen! Har lært masse. Til nå har vi gått igjennom 300 a4-sider i to forskjellige bøker. Det er ikke noe å si på tempoet i hvertfall. Sjøl om jeg vet at jeg har lært masse, føler jeg vel mest på alt jeg ikke har lært. Men i morra blir det intensiv glosepugging:) Skulle gjerne sagt at jeg gleda meg….

Ellers så er jeg nå frisk og rask. Mine ryggproblemer ble løst med en diger sprøyte rett i ryggen! Legen spurte hvor det gjorde vondt og ba meg sitte i ro…. Det første forsøket på å stikke sprøyta inn medførte at jeg spratt i været! Legens kommentar var: Nå må du sitte stille -slapp av! Og det gjorde jeg merkelig nok – og sprøyta virka fantastisk!

Hver onsdag har vi misjonærmøter her! Veldig trivelige samlinger. Da kommer vi sammen til et enkelt møte med mat, alle norske her i Cbba. Med smått og stort blir det over 25, men ofte er barna og en av deres foreldre hjemme. Det medfører at det er en svært skjeiv fordeling av antall kvinner og menn på disse møtene. Forrige onsdag var det jeg og 10-12 damer, sist var vi to menn!Til tross for dette kan jeg fremdeles ikke strikke….! Men jeg stortrives med alle sammen!

Det er mange ting som mangler i leiligheten enda, det frustrerer nok hushjelpa mer enn meg! Men jeg trenger nok ett par dager til med handling før jeg kan si at jeg har kommet helt i orden, men så var det det å finne tid til det….!

Kontakten med bolivianerne begrenser seg av at jeg ikke behersker språket enda, men jeg prøver meg av og til med varierende hell! Noen ganger tror de jeg kan spansk og prater i vei, inntil de forstår hvordan det ligger an. Andre ganger er de ikke i det minste tvil om at jeg ikke kan spansk! Men det går nok bedre etterhvert. Bare vent noen solnedganger til! Hasta luego!

Den viktigaste luten i forkynninga…

Å være syk i et fremmed land var isolert sett ingen kjekk opplevelse. Men sykdommen gav meg anledning til å lese ferdig biografien av Jakob Straume om Johannes Brandtzæg. Ei bok som anbefales! Denne boka gav meg en viktig påminnelse om hva som er min viktigste oppgave i Bolivia, og den har mye å si til den som er med i Guds rike hjemme og! Jeg siterer:

“Kva er den viktigste luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd i i forkynninga som kan løyse sjelene så dei kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i nåde sjå Gud. Den predikanten som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider for det i klår medvit så langt hans evne og nådegave rekk, han har ennå ikke forstått oppgåva si.

Å tale til vekking er å overtyde om skuld, straff og dom. Dette er heilt naudsynleg. Ve over Kristi kyrkje når prestane og predikantane sluttar å rope til folket: Vakna opp du som søv! Stå opp fra det døde, så Kristus kan lyse for deg! Gud vere takk den forkynnar som har den nåde at Guds ord er i munnen hans  som eld og hammar når det knuser berg.

Men når ikkje forkynnaren lenger enn til å vekkje sjelene, så vert talen hans til slutt til hindring for dei. Til sist vil Moses kome til å løyne Kristus for dei. Då kjem sjelene til å liggje i vekkingskamp og føderier, utan at liv blir født. Mange blir trøytte i denne striden, og går attende til verda.

Som forkynnar har eg funne at dette er den vanskelegaste  lut av forkynning, sa Brandtzæg. I den kristne forkynninga er der ingen ting som satan har så mykje i mot som forkynninga av det frie evangelium i den form som det best kan setje den plaga i fridom, og føde Guds born. Satan har ikkje noko i mot at folk blir vakt, når dei berre ikkje blir frigjorte.

Når predikanten så lett glir bort frå den fulltonande evanglieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller fomaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er ufullkommen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden. Det er høgst nødvendig både med vekkingstalen og formaningane, men dei er berre nyttige i same mon som det frigjerande ordet får lyde sterkt og klårt både til dei vakte og til dei kristne.

Her må me merka oss to ting. Lova og forkynninga av lova er førebuing for trua. Slik er den naudsynleg. Slik må den ved Guds nåde haldast fram så fulltonande og kraftig som det er råd. Men me må ha det klart at lova er gitt oss for at me skal ta imot syndstilgjevinga. Når det gjeld å forkynne evangeliet, så kan vel ingen nå høgare enn til det ideal som Paulus stiller opp for oss når han i Galaterbrevet seier at Kristus blei måla for augo deira som korsfesta mellom dei.

Brør som forkynner evangeliet! La folket få sjå Kristus som blei korsfesta. Mål han. Skildra han. La vår velsigna Frelsar stige fram imellom oss. La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få sjå naglegapa i hendene hans, og stikke handa si i sida. La dei som kjenner den bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman under den redslefulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så dei må forstå at misgjerningane er sona og skulda er betalt.

La han bli forklaringa og stadfestinga av alle Guds lovnader til syndarane, så dei kan få samle seg om han som sette livet til for venene sine. Det finst ikkje sterkare tale om Guds kjærleik, den lange, breie, djupe og høge, enn han, smertenes mann, same kva side ein ser han frå!”

Der vannballonger er big buisness….

Nå er jeg endelig kommet fram til Bolivia! Jeg har faktisk vært her i 12 dager! Dagene har vært enormt innholdsrike og travle. All internettaktivtet har skjedd i fra en internettcafé med særs harde stoler! Men nå er nettet installert hjemme! Det kan tyde på en høyere bloggfrekvens i fremtiden!

Til nå har dagene gått med til karnevalsleir, med avsluttende vannkrig mellom deltakerne! Åpenbart en innarbeidet tradisjon! Shopping og velkomstfest! Spanskundervisning fra 08.30-12.20 hver ukedag siden forrige fredag! Møte i Complejo Fabril, menigheten jeg skal gå i det første halvåret! Dessuten diare, feber og hueverk! Og om ikke det var nok, kink i ryggen i 4 dager. Men nu går alt så meget bedre, som han sa Willoch’en.

Spansken glir sakte, men sikkert inn! Håper det skal gå greit i tida som kommer og! Meget dyktig lærer i hvertfall, ho retter til og med på engelsken min….! Trodde i grunn det var lite å rette på der men:=)

Enkelte lurer på åssen jeg bor! Dere kan i allefall få se utsikten:

Noen lurte gjerne på overskriften?! Når jeg kom til Bolivia var det midt i karnevalsuken. Da er vannkrig et svært viktig stikkord. Vann og hvit skum! Folk i alle aldre kaster vannballonger! Alle liker å kaste, men ingen liker å bli truffet. Dermed står det en gjeng å selger oppfylte vannballonger i poser og rett ved siden av selger de tynne gjennomsiktige regnfrakker!!!

Men det stopper ikke her! Noen driver forretningen litt videre. Ei gammel dame sprayet meg i nakken med masse hvit skum. Mens jeg kjente på dette skummet i nakken, og prøvde å få det meste bort, var det en liten gutt i samspann med den gamle dama som så sitt snitt til å nappe mobil og nøkler og handlelista mi……!! Så ubemerket at jeg først oppdaga det en time seinere hva som hadde skjedd!! Det var så dyktig gjort at jeg knapt klarte å bli irritert eller redd! Min første bolivianske mobil ble altså bare et par dager i min eie. For andre blei det big buisness!!