You are currently browsing the category archive for the 'Uncategorized' category.
Manglende internettforbindelse, manglende tid, manglende inspirasjon… nytt kontinent, ny sivilstand ++++ Alt dette har medført at det er svært lenge siden jeg har skrevet noe her. Men nå kommer det et kort resymé av hva som har skjedd siden sist.
På grunn av Heidis utdannelse ble jeg anbefalt å reise hjem fra Bolivia. Det medførte et behov for jobb i Norge, blåskjelldyrker, nattevakt og lærer på Val ble resultatet. Noen synes kanskje ikke at jeg er særlig kvalifisert til å være blåskjelldyrker. Det stemmer, men jeg kan nå påberope meg lenger fartstid på sjøen enn “sjømannen Georg”. Rikitgnok er jeg nå ikke lenger blåskjelldyrker, men kjekt å ha på Cv’en.
Jeg undersøkte umiddelbart muligheten til å kjøpe tomt på Val, og planer for husbygging ble lagt i raskt tempo.
8. mai (egentlig sent 7. – Heidi var så trøtt:) ) mai ble jeg forlova og bryllupsplanene ble mere offisielle. Den 4. oktober var det bryllupp her på Val. En strålende dag, med slekt og venner. Å kalle et menneske min kone er fremdeles uvant, men veldig fint.
Når det gjelder husbyggingen ble det ferdig utvendig i januar, for det meste med innleid hjelp. Innvendig har jeg gjort det meste selv. Vi håpet å flytte inn sist uke, men ting tar tid. Så nå håper vi på malermester, rørlegger og kommunen og en midlertidig brukstillatelse i løpet av 10-12 dager
Jobb går stort sett greit, selv om totalmengden av arbeid blir nokså stor. Gleder meg til påskeferien med bryllup i Rogaland, og noen feriedager i Vestfold og her på Val!
Det får være alt i denne omgang
Den siste uka har vært trasig med sjukdom og mye inneliv. Men fredag blei alt så mye bedre! Matlysten kom tilbake! Feberen blei borte, hosten gikk fra tørr til ordentlig hoste. Humøret gikk fra labert til lyst!
Lørdag ble også en fin dag. Matlysten resulterte i en tur på det lokale kjøpesenteret IC Norte. Diverse innkjøp ble gjort, men det beste: 7 kilo vannmelon til 13 kronner. I løpet av kvelden ble over 2 kilo vannmelon fortært. I skrivende stund er vannmelonen halvert. Digg! Jeg er av den oppfatning at tomater er brakkvann, det er langt over 90% vann og det som ikke er reint vann er ikke godt!. Noen vil gjerne hevde det samme om vannmelon, nei, det er de siste prosentene der som virkelig er gode.
Men høydepunktet denne helgen ble allikevel søndagen. Etter en natt hvor det var litt vanskelig å få sove, våknet jeg opp til en strålende dag! På søndager bruker jeg å gå i Complejo Fabril, men har vært forhindret av ulike grunner de siste ukene. I dag fikk jeg høre Javier, generalsekretæren i kirka tale om det store gjestebudet. For hver setning i talen gledet jeg meg, for jeg forstod ganske masse av det som blei sagt, og ikke bare forstod jeg spansken. Talen fikk gjøre sin gjerning i mitt hjerte. Jeg fikk et møte med Jesus her i Bolivia, gjennom en boliviansk kristen! Jeg satt og gledet meg! Tenk Jesus gikk i døden fordi han ville innby alle til sitt himmelske gjestebud! “Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær, Jesus vil ha alle.”
Der sammen med 30-40 bolivianere og 8 norske følte jeg meg hjemme, blant brødre! 11000 kilometer hjemmefra, men sammen med “familien min!” Igjen og igjen blir det sagt i gudstjenesten her: “Hermanos”. Vi kan oversette det brødre, eller søsken. Språkbarrieren har skapt et skille for meg, hindret denne følelsen av slektskap, men i dag kjente jeg virkelig at vi er søsken i Kristus! Å hvor jeg trengte en slik dag! Jesus er min, og VI er hans! Sånn blir det når man får dele Livets ord!
Etter påske fikk jeg en litt forlenget ferie grunnet at jeg har byttet språkskole. Ferien ble benyttet til en tur på besøk hos familien Olsen på Buganvillas i Santa Cruz. Godt å slappe av de siste dagene Heidi var her, i så flotte omgivelser. Flotte dager.
Når så Heidi satte seg på flyet hjem til Norge, bar det tilbake til Cbba sammen med familien Lia, som også hadde vært i SC noen dager. En fin tur med fantastiske folk. I det øyeblikket som jeg gikk inn i leiligheten hjemme, så kasta feberen seg over meg. Riktignok hadde jeg hosta i nesten en måned, allikevel kom det uventet. Nå har jeg hatt feber i 5 dager, begynner å bli lei. Fikk pencilin mot hals og mulig lungebetennelse, men merker ingen voldsom forandring eller bedring. Heile undervisningsuken på den nye språksskolen går dermed i vasken! Veldig kjedelig! Eneste positive nyhet: Jeg har allerede oppnådd målet om vektredusering på 15 kilo. På under 2 måneder! Fornøyd med det ihvertfall!
Å være syk i et fremmed land var isolert sett ingen kjekk opplevelse. Men sykdommen gav meg anledning til å lese ferdig biografien av Jakob Straume om Johannes Brandtzæg. Ei bok som anbefales! Denne boka gav meg en viktig påminnelse om hva som er min viktigste oppgave i Bolivia, og den har mye å si til den som er med i Guds rike hjemme og! Jeg siterer:
“Kva er den viktigste luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd i i forkynninga som kan løyse sjelene så dei kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i nåde sjå Gud. Den predikanten som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider for det i klår medvit så langt hans evne og nådegave rekk, han har ennå ikke forstått oppgåva si.
Å tale til vekking er å overtyde om skuld, straff og dom. Dette er heilt naudsynleg. Ve over Kristi kyrkje når prestane og predikantane sluttar å rope til folket: Vakna opp du som søv! Stå opp fra det døde, så Kristus kan lyse for deg! Gud vere takk den forkynnar som har den nåde at Guds ord er i munnen hans som eld og hammar når det knuser berg.
Men når ikkje forkynnaren lenger enn til å vekkje sjelene, så vert talen hans til slutt til hindring for dei. Til sist vil Moses kome til å løyne Kristus for dei. Då kjem sjelene til å liggje i vekkingskamp og føderier, utan at liv blir født. Mange blir trøytte i denne striden, og går attende til verda.
Som forkynnar har eg funne at dette er den vanskelegaste lut av forkynning, sa Brandtzæg. I den kristne forkynninga er der ingen ting som satan har så mykje i mot som forkynninga av det frie evangelium i den form som det best kan setje den plaga i fridom, og føde Guds born. Satan har ikkje noko i mot at folk blir vakt, når dei berre ikkje blir frigjorte.
Når predikanten så lett glir bort frå den fulltonande evanglieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller fomaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er ufullkommen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden. Det er høgst nødvendig både med vekkingstalen og formaningane, men dei er berre nyttige i same mon som det frigjerande ordet får lyde sterkt og klårt både til dei vakte og til dei kristne.
Her må me merka oss to ting. Lova og forkynninga av lova er førebuing for trua. Slik er den naudsynleg. Slik må den ved Guds nåde haldast fram så fulltonande og kraftig som det er råd. Men me må ha det klart at lova er gitt oss for at me skal ta imot syndstilgjevinga. Når det gjeld å forkynne evangeliet, så kan vel ingen nå høgare enn til det ideal som Paulus stiller opp for oss når han i Galaterbrevet seier at Kristus blei måla for augo deira som korsfesta mellom dei.
Brør som forkynner evangeliet! La folket få sjå Kristus som blei korsfesta. Mål han. Skildra han. La vår velsigna Frelsar stige fram imellom oss. La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få sjå naglegapa i hendene hans, og stikke handa si i sida. La dei som kjenner den bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman under den redslefulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så dei må forstå at misgjerningane er sona og skulda er betalt.
La han bli forklaringa og stadfestinga av alle Guds lovnader til syndarane, så dei kan få samle seg om han som sette livet til for venene sine. Det finst ikkje sterkare tale om Guds kjærleik, den lange, breie, djupe og høge, enn han, smertenes mann, same kva side ein ser han frå!”
For 3 1/2 år siden var jeg i Kenya og Tanzania, en fantastisk tur. Diaren som slo inn hver kveld i 2300-tiden glemmes ikke så lett:) Mange bedre minner finnes også.
Et av disse minnene ble vakt til live nå i romjulen. Jeg var i Kapenguria i Pokot. Familien Egeland hadde en marekatt (en liten apekatt som var deres husdyr, i tillegg til vakthundene). Jeg tok et bilde av Morten med marekatten på skuldra. Morten påpekte at det var svært viktig å understreke når dette bildet ble vist at marekatten var til høyre og visebiskopen i Pokot til venstre. Kanskje noen som trakk på smilebåndet av den kommentaren…? Det gjorde i alle fall jeg når jeg så følgende bilde med påfølgende bildetekst på Fjellhaug skoler sine nettsider:
Under bildet sto det følgende:” Generalsekretær i NLM, Ola Tulluan, (til høyre) gratulerer Paul Andre Bergene Holm med mastergraden.”
Jeg spør meg om nødvendigheten av parantesen…?
Uansett føler jeg den retter veldig opp en tidligere sak med meg og bilder på Fjellhaug. Riktignok følte jeg Alf Gjøsund sin kommentar til den saken snudde saken på hodet, selv om jeg nok synes Utsyn godt kunne hatt 3 ekteskap på samvittigheten…!
Når tunge tårer faller på begge mine kinn, For hjertet er så syndig og urent er mitt sinn. Kan jeg en kristen være i denne sjelenød? Er håpet mitt kun falskhet og troen kald og død?
Når hellighet og gudsfrykt er bare drømmeri, Jeg makter ei alvorlig å tro meg frelst og fri, Men si meg, Kan jeg være en kristen likevel? Vil engler bort meg bære i livets mørke kveld?
Når Bibelen er lukket og bønneveien stengt, Og frydesangens harpe med klage bort er hengt. Jeg er så redd jeg lever i tomt bedrageri, Og at min bortgang blir Guds dom til evig tid.
Å leve Gud til ære min største smerte er. Fordi jeg alt for lite har Frelseren fått kjær. Men er jeg da en kristen? Mitt liv er helst en skam, Jeg som på jord skal lede til korset andre fram.
Jeg kunne synge lenge om ufullkommenhet. Om liten tro og iver og kjølnet kjærlighet. Så ut fra alt mitt eget er håpet slukket ut. Om evig liv og salighet i himmelen hos Gud.
Men hør du sjel som engstes, for alt mislykket er, Det er jo nettopp slike som Frelseren har kjær. For deg han led og døde og oppsto tredje dag. Så du i ham skal eie Guds fulle velbehag.
Til slutt så vil jeg synge om hvem en kristen er, Som har sin sak i orden og håpets stjerne bær. Det er de arme synd`re som bruk for nåde har. De er for Gud så rene som han som korset bar.
Jeg var å talte på et møte for snart 14 dager siden! Når møtet gikk mot slutten skulle det være kollekt! To av mine onkelunger skulle samle inn kollekten. Først kom den ene med kollektkurven til meg, men jeg hadde glemt å ta ut penger. Så kom den andre, og endelig kom den første andre gang. Det skulle samles inn til nye stoler på bedehuset der, og kollekten ble på 28000, men jeg bidro ikke med ei krone, og det fikk jeg straffen for… For når minstemann måtte gå skuffa bort til mi søster etter 2 forsøk på å få meg til å gi noe i kollekt ropte han ut i møtesalen: “Han var heilt blakk!”
Av og til får du spørsmål om å være med på forskjellige ting. Svaret sitter ofte langt inne. Kanskje? Det går noen dager, du snakker med andre som har fått samme spørsmål, man nærmer seg et svar. Kort tid før siste mulighet til å svare ender man på et ja eller nei…. eller lenge etter siste mulighet til å svare… Vår tid skal være preget av enorm individualisme, man gjør som man sjøl vil… sies det! Veldig ofte mener jeg det ikke stemmer, man gjør som gjengen vil! Det er de som avgjør hva som er verdt å få med seg og hva man kan droppe, også dilter man etter!
Er du sånn? Hvis du er ærlig tror jeg du må si at du er sånn ofte! I Bibelen leser vi om 10 jenter som hadde fått et oppdrag, alle svarte ja til oppdraget, men det var en vesentlig forskjell på de som var med i gjengen. De hadde like klær gjerne og så videre. Det var mørkt ute så alle hadde med seg ei lampe til det øyeblikk de trengte lys, men 5 mangla olje på lampa!
Er du fornøyd med å være med i gjengen? Disse 5 som mangla olje oppdaga den vesentlige forskjellen når det var for seint å gjøre noe med den. De fikk ikke være med inn til bryllupsfesten, for brudgommen kjente de ikke. De 5 andre hadde vært hos brudgommen og fått olje, så de kjente han, men ikke disse 5. Hvem er du? En i gjengen? Eller en som kjenner Jesus og som veit at Jesus kjenner deg!
På badet henger det en kalender jeg har fått av Familien Stensland – takk!. Der er mine nærmeste slektninger og venners fødselsdager innskrevet. For hver måned er det et nytt “visdomsord”. Jeg skal vel innrømme at jeg ikke har blitt så mye visere av de fleste enda. Men i kveld leste jeg ordene for denne måneden igjen, og de fikk meg til tenke litt videre. “For vi vet at livet er kort, prøv derfor å glede andre i dag!”
I går ringte mitt søskenbarn og fortalte om en nabo som hadde sagt som så: “Tenk om jeg dør i morra?” Neste dag døde denne mannen, drukna. Livet er kort! Denne mannen hadde levd ganske lenge, men det kunne vært mange år igjen av hans liv. Men hans dager var talte. Livet er kort, men evigheten er uendelig. For ikke så lenge siden satt jeg i en stor idrettshall og hørte en tale. Den som talte holdt fram en 10-års kalender. Den var nå utgått. Evigheten er lengre enn denne svære idrettshallen full av unike 10-årskalendre. Uendelig mye lengre! Livet er kort.For vi vet at… Vet vi at Livet er kort? Ja, hvis vi tenker etter så. Og sammenligner! Men lever vi livet slik?
Memento mori er en latinsk frase som kan oversettes til «Husk, du skal dø».Etter tradisjonen stammer uttrykket fra en skikk i det gamle Roma. Når en general eller hærfører vendte hjem etter en betydelig seier, ble han ofte av senatet bevilget et triumftog; den høyeste æresbevisning som kunne bli noen romersk borger til del. Han holdt da sitt inntog gjennom byen frem til Forum Romanum, stående i en stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. Triumftoget bestod ellers av hans tropper, fornemme krigsfanger og krigsbytte. På vognen, bak triumfatoren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å minne herren om at han var dødelig, ved å hviske «Memento mori» i øret på ham: “Husk, du skal dø”
Livet kan være fantastisk, livet kan være tragisk, livet kan være på det jevne! Men livet er kort! Å glede andre er viktig, men det er en ting som er viktigere. Ombord i fly får du hver eneste gang påminnelsen om at man skal ta på sin egen oksygenmaske ved et trykkfall i kabinen før man hjelper andre. I evighetsperspektiv trenger vi selv å sikre oss Livet, før vi virkelig kan være til hjelp og glede for andre!
“Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Joh 17,3 For vi vet at livet er kort! Husk du skal dø! Men i dag er det nåde å få hos den eneste sanne Gud! Den nåde har Jesus Kristus sørget for, nåde for hver den som trenger det evige LIVET! Tro ham, stol på ham, lev livet sammen med ham! Da blir døden en vinning! Tenk da skal jeg få være med ham for evig! For vi vet at livet er kort! Husk du skal dø! Men i Kristus blir døden vendt til seier, sorgen til glede – for evig!
Jeg har fra tid til annen fått kommentarer på mitt nøkkelknippe! Det har til tider vært svært så innholdsrikt. Nå skal jeg være den første til å innrømme at mye av årsaken ligger i min latskap. I steden for å gå hjem etter nøkkelen jeg har bruk for, har jeg alle med meg – alltid. For noen uker siden solgte jeg leiligheten min, da forsvant det mange nøkler – på en god måte. De fikk andre eiere (det skal sies at jeg fikk nye nøkler til leiligheten på Fjellhaug)! I dag ble Irene en sykkel rikere, og jeg ble kvitt noen nøkler til! Det er rart å tenke på, men etter som nøkkelknippet minker nærmer dagen seg for at jeg kan nøye meg med husnøkkelen hjemme hos mamma og pappa! Den dagen kommer, nærmere bestemt 17 desember, da jeg ikke har andre nøkler igjen. Bilnøklene tar Trygve seg av, nøklene til Fjellhaug blir returnert, og den nøkkelen jeg ikke vet hva er til(!!) graver jeg ned en lur plass!
Når det bare er en nøkkel igjen på nøkkelknippet mitt har jeg 1 1/2 måned igjen i Norge. I militæret hadde vi dimmelenke, lenka blei et ledd kortere per dag. Nøkkelknippet mitt kan neppe kalles en paralell, men en viss likhet er det å spore. Jeg gleder meg til det bare er en nøkkel igjen! Kanskje går jeg til det drastiske skrittet å gi den også tilbake til eierene. Da er jeg uten nøkler, uten et eneste sted å låse meg inn!
Men den dagen sitter jeg i såfall på et fly, et fly som fører meg til et helt annet kontinent. Til et land som ikke veit hva TrioVing er. Men jeg er ganske overbevist om at det finnes nøkler også der!
Men jeg kjenner en som eier en nøkkel som for alltid vil overgå de nøkler jeg måtte disponere. “Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.” Joh. Åp. 3,7b-8. Tenk, det er satt foran meg en åpnet dør. Ikke på grunn av tillit til mitt gode liv og vandel. Nei, det står at han kjenner mine gjerninger, og de er ikke tillitvekkende. Men det er ikke på grunn av meg døren står åpen, det er på grunn av ham. Tenk jeg får holde fast på han, han som har satt foran meg en åpnet dør! Nøkkelknippet mitt minker, men hans nøkkel den blir ikke borte!
Siste kommentarer