Manglende internettforbindelse,  manglende tid,  manglende inspirasjon… nytt kontinent, ny sivilstand ++++ Alt dette har medført at det er svært lenge siden jeg har skrevet noe her. Men nå kommer det et kort resymé av hva som har skjedd siden sist.

På grunn av Heidis utdannelse ble jeg anbefalt å reise hjem fra Bolivia. Det medførte et behov for jobb i Norge, blåskjelldyrker, nattevakt og lærer på Val ble resultatet. Noen synes kanskje ikke at jeg er særlig kvalifisert til å være blåskjelldyrker. Det stemmer, men jeg kan nå påberope meg lenger fartstid på sjøen enn «sjømannen Georg». Rikitgnok er jeg nå ikke lenger blåskjelldyrker, men kjekt å ha på Cv’en.

Jeg undersøkte umiddelbart muligheten til å kjøpe tomt på Val, og planer for husbygging ble lagt i raskt tempo.

8. mai (egentlig sent 7. – Heidi var så trøtt:) ) mai ble jeg forlova og bryllupsplanene ble mere offisielle. Den 4. oktober var det bryllupp her på Val. En strålende dag, med slekt og venner. Å kalle et menneske min kone er fremdeles uvant, men veldig fint.

Når det gjelder husbyggingen ble det ferdig utvendig i januar, for det meste med innleid hjelp. Innvendig har jeg gjort det meste selv. Vi håpet å flytte inn sist uke, men ting tar tid. Så nå håper vi på malermester, rørlegger og kommunen og en midlertidig brukstillatelse i løpet av 10-12 dager

Jobb går stort sett greit, selv om totalmengden av arbeid blir nokså stor. Gleder meg til påskeferien med bryllup i Rogaland, og noen feriedager i Vestfold og her på Val!

Det får være alt i denne omgang

Den siste uka har vært trasig med sjukdom og mye inneliv. Men fredag blei alt så mye bedre! Matlysten kom tilbake! Feberen blei borte, hosten gikk fra tørr til ordentlig hoste. Humøret gikk fra labert til lyst!

Lørdag ble også en fin dag. Matlysten resulterte i en tur på det lokale kjøpesenteret IC Norte. Diverse innkjøp ble gjort, men det beste: 7 kilo vannmelon til 13 kronner. I løpet av kvelden ble over 2 kilo vannmelon fortært. I skrivende stund er vannmelonen halvert. Digg! Jeg er av den oppfatning at tomater er brakkvann, det er langt over 90% vann og det som ikke er reint vann er ikke godt!. Noen vil gjerne hevde det samme om vannmelon, nei, det er de siste prosentene der som virkelig er gode.

Men høydepunktet denne helgen ble allikevel søndagen. Etter en natt hvor det var litt vanskelig å få sove, våknet jeg opp til en strålende dag! På søndager bruker jeg å gå i Complejo Fabril, men har vært forhindret av ulike grunner de siste ukene. I dag fikk jeg høre Javier, generalsekretæren i kirka tale om det store gjestebudet. For hver setning i talen gledet jeg meg, for jeg forstod ganske masse av det som blei sagt, og ikke bare forstod jeg spansken. Talen fikk gjøre sin gjerning i mitt hjerte. Jeg fikk et møte med Jesus her i Bolivia, gjennom en boliviansk kristen! Jeg satt og gledet meg! Tenk Jesus gikk i døden fordi han ville innby alle til sitt himmelske gjestebud! «Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær, Jesus vil ha alle.»

Der sammen med 30-40 bolivianere og 8 norske følte jeg meg hjemme, blant brødre! 11000 kilometer hjemmefra, men sammen med «familien min!» Igjen og igjen blir det sagt i gudstjenesten her: «Hermanos». Vi kan oversette det brødre, eller søsken. Språkbarrieren har skapt et skille for meg, hindret denne følelsen av slektskap, men i dag kjente jeg virkelig at vi er søsken i Kristus! Å hvor jeg trengte en slik dag! Jesus er min, og VI er hans! Sånn blir det når man får dele Livets ord!

Min mormor var ganske liten av vekst. Når jeg var mye mindre enn i dag gav det meg en del hodebry. Som liten var jeg sparsom av natur, og syntes det var ille at mine bukser ble gitt bort eller kastet bare fordi jeg var blitt for stor for de. Hver gang jeg så mormor, blei jeg jo minna på at når jeg blei så gammel som ho ville buksene passe igjen!! Det var jeg ganske overbevist om. Ingen forklaringer klarte å ta fra meg den overbevisningen.

Nå for tiden sliter jeg ikke med at klærne blir for små. På en foreldrefest på Tryggheim fikk jeg høre at jeg enten måtte slanke meg eller slutte å bruke bunaden! Det var godt å få en slik formaning! Bunaden ble utvidet den, men nå tror jeg den er mere enn vid nok.

Jeg hadde et ganske vågalt utsagn før utreise til Bolivia: «Jeg skal gå ned 15 kilo før sommeren!» I dag er jeg mellom 16 og 17 kilo lettere enn 3 februar. Bare de siste fire dagene (med feber) har tatt med seg 2,5 kilo.

Jeg fikk vel et lite forvarsel når jeg kjøpte en shorts i en butikk for noen uker siden. Den var i størrelse M, men jeg tok sjansen. Den var ikke for stor, men heller ikke alt for liten. Uvant når du vansligvis bare ser etter størrelsen XL.

Buksene slenger og klærna begynner å bli generelt romslige! Kan i grunn forstå at mange misjonærer hadde strikk i livet, både til hjemmebruk og utebruk! Er nok ikke bare jeg som har opplevd vektsvingninger.

Etter påske fikk jeg en litt forlenget ferie grunnet at jeg har byttet språkskole. Ferien ble benyttet til en tur på besøk hos familien Olsen på Buganvillas i Santa Cruz. Godt å slappe av de siste dagene Heidi var her, i så flotte omgivelser. Flotte dager.

Når så Heidi satte seg på flyet hjem til Norge, bar det tilbake til Cbba sammen med familien Lia, som også hadde vært i SC noen dager. En fin tur med fantastiske folk. I det øyeblikket som jeg gikk inn i leiligheten hjemme, så kasta feberen seg over meg. Riktignok hadde jeg hosta i nesten en måned, allikevel kom det uventet. Nå har jeg hatt feber i 5 dager, begynner å bli lei. Fikk pencilin mot hals og mulig lungebetennelse, men merker ingen voldsom forandring eller bedring. Heile undervisningsuken på den nye språksskolen går dermed i vasken! Veldig kjedelig! Eneste positive nyhet: Jeg har allerede oppnådd målet om vektredusering på 15 kilo. På under 2 måneder! Fornøyd med det ihvertfall!

Bolivia er et fattig land. Det får folk til å være veldig kreative for å finne måter å livnære seg på! Alt som kan selges forsøkes selges, alt som kan lages uten alt for dyrt utstyr blir laget! Kort sagt, kreativteten er stor for å finne en inntekstkilde! Men ingen er mer heldig enn den som kan bli gift med en fra det rike Vesten! Dette var jeg klar over før jeg kom til Bolivia, men her har jeg ikke merket noe til det sistnevnte. Inntil i går!

Jeg tar noe som kalles micro til språkskolen! Det er ikke en microbølgeovn, selv om tempraturen inne i disse små bussene ofte blir ganske høy på grunn av mye folk. Disse microene er rett og slett fargerikt malte Dodger som du kunne se i Amerika på 60/70-tallet, også da som skolebusser. Ofte ler folk av meg bak min rygg på disse bussene, jeg vet det, og jeg ville ledd selv. Bussene er ofte så fulle at det er kun ståplasser når jeg kommer på. Til tider blir hver eneste ledige plass brukt. Problemet mitt er at en bolivianer på 1.70 får plass i høyden, jeg er 26 cm for lang! Det ser ganske dumt, når du skal stå slik i et kvarter-tjue minutter:)

I går sto jeg ikke, jeg satt på motorkassa, vendt mot alle i bussen! For de som tar microen daglig er det gjerne mere spennende med en «gringo» enn utsikten, ikke vet jeg! Vel framme, gikk jeg ut og begynte den 3-400 meter lange turen til språkskolen. Med 10 meter igjen merker jeg at noen pirker borti i meg! Jeg snur meg og ser en jente/unge dame (fryktelig vanskelig å bestemme alder på folk her) som også var på bussen stå foran meg! Ho snakker til meg på spansk og spør om jeg er gift? Jeg svarer at jeg ikke snakker så mye spansk enda. Hun slår over på engelsk og spør på nytt om jeg er gift og legger til «You are so beautiful!» Jeg svarer at jeg ikke er gift, men før jeg får sagt noe mere, sier hun enda en gang: «You are so beautiful!», mens et lys blir tent i øynene! Da er jeg rask til å svare at jeg er i følge med en jente i Norge! Da gikk rullgardina ganske fort ned, hun unnskyldte seg og forsvant!

Jeg sto igjen og smilte! Ikke ofte jeg har hørt: «You are so beautiful!» Men mest av alt syntes jeg synd på denne jenta! Hun så ikke veldig fattig ut, hun så frisk og velstelt ut! Hun så ut som ei som lett kunne finne noen å gifte seg med! Men lykken var å finne en hvit mann med penger! Hva som får noen til å gjøre noe slikt, som på meg virka veldig desperat, tror jeg kun den som er fattig forstår! «Den som intet våger, intet vinner.» Hensikten var åpenbar, resultatet denne gang riktignok skuffende for hennes del! Men kanskje en annen «gringo» en annen dag?

Det er så få bolivianere som har sett sin virkelig fattigdom, men den materielle er de sannelig klar over!

Ps! Hendelsen skjedde så plutselig at jeg har ikke noe bilde til dokumentasjon!

Da var mijsonærkonferansen 2008 gått over i historien. 4 meget travle dager på Hotel Hacienda de Kaluyno (eller noe sånt…!!) Mye regn, mange forhandlinger, litt sol, mange større og mindre måltider, mange trivelige folk og litt for lite søvn. Men alt i alt, kjekke dager! 1 År til neste gang!

img_1186.jpg

Jeg har alltid vært fasinert av solnedganger! Hjemme om sommeren gikk sola ned bak Musekollen i ti-tida. Og jeg synes det var like fint hver kveld. Men å se solnedgangen i en millionby har jeg ikke gjort så mange ganger. Men her i Cochabamba (cbba) ser jeg den hver kveld det ikke er helt grått! Og jeg blir mer og mer fasinert av solnedganger! Fantastisk flotte er de ihvertfall, og det er et eller annet som sier meg at selv om jeg har vært her snart 3 uker kommer jeg til å se mange som er enda flottere enn de jeg allerede har sett! For ikke å snakke om når det lyner…!

img_1088.jpg

Men livet her består ikke bare i solnedganger eller lyn og torden! Hver ukedag er det altså spansk som står på programmet. Jeg er en rastløs person, og å sitte i fire klokketimer med en ti minutters break midt i, tar på min tålmodighet. Min bolivianske språklærer har vel aldri hatt en elev som ser så mye på klokka på mobilen:) På mandag er det min første del-eksamen! Har lært masse. Til nå har vi gått igjennom 300 a4-sider i to forskjellige bøker. Det er ikke noe å si på tempoet i hvertfall. Sjøl om jeg vet at jeg har lært masse, føler jeg vel mest på alt jeg ikke har lært. Men i morra blir det intensiv glosepugging:) Skulle gjerne sagt at jeg gleda meg….

Ellers så er jeg nå frisk og rask. Mine ryggproblemer ble løst med en diger sprøyte rett i ryggen! Legen spurte hvor det gjorde vondt og ba meg sitte i ro…. Det første forsøket på å stikke sprøyta inn medførte at jeg spratt i været! Legens kommentar var: Nå må du sitte stille -slapp av! Og det gjorde jeg merkelig nok – og sprøyta virka fantastisk!

Hver onsdag har vi misjonærmøter her! Veldig trivelige samlinger. Da kommer vi sammen til et enkelt møte med mat, alle norske her i Cbba. Med smått og stort blir det over 25, men ofte er barna og en av deres foreldre hjemme. Det medfører at det er en svært skjeiv fordeling av antall kvinner og menn på disse møtene. Forrige onsdag var det jeg og 10-12 damer, sist var vi to menn!Til tross for dette kan jeg fremdeles ikke strikke….! Men jeg stortrives med alle sammen!

Det er mange ting som mangler i leiligheten enda, det frustrerer nok hushjelpa mer enn meg! Men jeg trenger nok ett par dager til med handling før jeg kan si at jeg har kommet helt i orden, men så var det det å finne tid til det….!

Kontakten med bolivianerne begrenser seg av at jeg ikke behersker språket enda, men jeg prøver meg av og til med varierende hell! Noen ganger tror de jeg kan spansk og prater i vei, inntil de forstår hvordan det ligger an. Andre ganger er de ikke i det minste tvil om at jeg ikke kan spansk! Men det går nok bedre etterhvert. Bare vent noen solnedganger til! Hasta luego!

Å være syk i et fremmed land var isolert sett ingen kjekk opplevelse. Men sykdommen gav meg anledning til å lese ferdig biografien av Jakob Straume om Johannes Brandtzæg. Ei bok som anbefales! Denne boka gav meg en viktig påminnelse om hva som er min viktigste oppgave i Bolivia, og den har mye å si til den som er med i Guds rike hjemme og! Jeg siterer:

«Kva er den viktigste luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd i i forkynninga som kan løyse sjelene så dei kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i nåde sjå Gud. Den predikanten som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider for det i klår medvit så langt hans evne og nådegave rekk, han har ennå ikke forstått oppgåva si.

Å tale til vekking er å overtyde om skuld, straff og dom. Dette er heilt naudsynleg. Ve over Kristi kyrkje når prestane og predikantane sluttar å rope til folket: Vakna opp du som søv! Stå opp fra det døde, så Kristus kan lyse for deg! Gud vere takk den forkynnar som har den nåde at Guds ord er i munnen hans  som eld og hammar når det knuser berg.

Men når ikkje forkynnaren lenger enn til å vekkje sjelene, så vert talen hans til slutt til hindring for dei. Til sist vil Moses kome til å løyne Kristus for dei. Då kjem sjelene til å liggje i vekkingskamp og føderier, utan at liv blir født. Mange blir trøytte i denne striden, og går attende til verda.

Som forkynnar har eg funne at dette er den vanskelegaste  lut av forkynning, sa Brandtzæg. I den kristne forkynninga er der ingen ting som satan har så mykje i mot som forkynninga av det frie evangelium i den form som det best kan setje den plaga i fridom, og føde Guds born. Satan har ikkje noko i mot at folk blir vakt, når dei berre ikkje blir frigjorte.

Når predikanten så lett glir bort frå den fulltonande evanglieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller fomaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er ufullkommen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden. Det er høgst nødvendig både med vekkingstalen og formaningane, men dei er berre nyttige i same mon som det frigjerande ordet får lyde sterkt og klårt både til dei vakte og til dei kristne.

Her må me merka oss to ting. Lova og forkynninga av lova er førebuing for trua. Slik er den naudsynleg. Slik må den ved Guds nåde haldast fram så fulltonande og kraftig som det er råd. Men me må ha det klart at lova er gitt oss for at me skal ta imot syndstilgjevinga. Når det gjeld å forkynne evangeliet, så kan vel ingen nå høgare enn til det ideal som Paulus stiller opp for oss når han i Galaterbrevet seier at Kristus blei måla for augo deira som korsfesta mellom dei.

Brør som forkynner evangeliet! La folket få sjå Kristus som blei korsfesta. Mål han. Skildra han. La vår velsigna Frelsar stige fram imellom oss. La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få sjå naglegapa i hendene hans, og stikke handa si i sida. La dei som kjenner den bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman under den redslefulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så dei må forstå at misgjerningane er sona og skulda er betalt.

La han bli forklaringa og stadfestinga av alle Guds lovnader til syndarane, så dei kan få samle seg om han som sette livet til for venene sine. Det finst ikkje sterkare tale om Guds kjærleik, den lange, breie, djupe og høge, enn han, smertenes mann, same kva side ein ser han frå!»

Nå er jeg endelig kommet fram til Bolivia! Jeg har faktisk vært her i 12 dager! Dagene har vært enormt innholdsrike og travle. All internettaktivtet har skjedd i fra en internettcafé med særs harde stoler! Men nå er nettet installert hjemme! Det kan tyde på en høyere bloggfrekvens i fremtiden!

Til nå har dagene gått med til karnevalsleir, med avsluttende vannkrig mellom deltakerne! Åpenbart en innarbeidet tradisjon! Shopping og velkomstfest! Spanskundervisning fra 08.30-12.20 hver ukedag siden forrige fredag! Møte i Complejo Fabril, menigheten jeg skal gå i det første halvåret! Dessuten diare, feber og hueverk! Og om ikke det var nok, kink i ryggen i 4 dager. Men nu går alt så meget bedre, som han sa Willoch’en.

Spansken glir sakte, men sikkert inn! Håper det skal gå greit i tida som kommer og! Meget dyktig lærer i hvertfall, ho retter til og med på engelsken min….! Trodde i grunn det var lite å rette på der men:=)

Enkelte lurer på åssen jeg bor! Dere kan i allefall få se utsikten:

img_1076.jpgimg_1085.jpg

Noen lurte gjerne på overskriften?! Når jeg kom til Bolivia var det midt i karnevalsuken. Da er vannkrig et svært viktig stikkord. Vann og hvit skum! Folk i alle aldre kaster vannballonger! Alle liker å kaste, men ingen liker å bli truffet. Dermed står det en gjeng å selger oppfylte vannballonger i poser og rett ved siden av selger de tynne gjennomsiktige regnfrakker!!!

Men det stopper ikke her! Noen driver forretningen litt videre. Ei gammel dame sprayet meg i nakken med masse hvit skum. Mens jeg kjente på dette skummet i nakken, og prøvde å få det meste bort, var det en liten gutt i samspann med den gamle dama som så sitt snitt til å nappe mobil og nøkler og handlelista mi……!! Så ubemerket at jeg først oppdaga det en time seinere hva som hadde skjedd!! Det var så dyktig gjort at jeg knapt klarte å bli irritert eller redd! Min første bolivianske mobil ble altså bare et par dager i min eie. For andre blei det big buisness!!

Jeg begynner snart å få senebetennelse i hendene etter mange SMS’er! Derfor ser jeg meg nødt til å skrive et lite innlegg her, det vil si, det gjør jeg med den største glede! Ytterst ute i havgapet i Ytre Namdalen jobber det ei jente som er blitt mi!

etne-sogn-069.jpg

Situasjonsbeskrivelse: Lykkelig!